Forskningsprosjekter

Prosjektet har som målsetning å gi ny informasjon om behandling av brystkreftpasienter i Norge det siste tiåret, med spesielt fokus på nyere brystkreftbehandling.

Forskere:
Nathalie C. Støer
Kathrine F. Vandraas
Sarah Hjorth

Prognosen til brystkreftpasienter har økt betraktelig de siste tiårene. Men det er fremdeles stor variasjon i overlevelse avhengig av stadium og type brystkreft. Nye målrettede behandlinger gir håp om økt overlevelse for pasienter som tradisjonelt har hatt dårlig prognose, for eksempel pasienter med spredning eller aggressiv brystkreft. En annen strategi for å bedre prognosen er å undersøke vanlig brukte legemidler kan spille en rolle som tilleggsbehandling. Flere celle- og dyreforsøk indikere for eksempel at legemidler som beta-blokkere, statiner og metformin kan gjøre kreftbehandlingen mer effektiv, men det fins foreløpig få studier på kreftpasienter.

Dette prosjektet består av to delprosjekter. I det første delprosjektet vil vi for første gang få et helhetlig bilde av bruk av nyere brystkreftbehandling på landsbasis i Norge. Behandlingen vil bli beskrevet i forhold til kliniske, demografiske og sosioøkonomiske variabler. Vider vil vi beskrive overlevelse hos pasienter behandlet med nyere kreftmedikamenter, i tillegg til andre helseutfall som hospitalisering, annen medikamentbruk og komorbiditet. Hvis mulig vil vi også sammenligne overlevelse hos pasienter behandlet med nyere medikamenter med lignende pasienter som ikke har blitt behandlet med de nyeste behandlingsformene.

Det andre delprosjektet vil fokusere på de tre vanlig brukte legemidler, beta-blokkere, statiner og metformin. I dette delprosjektet vil vi evaluere om bruk av disse legemidlene sammen med standard brystkreftbehandling øker effektiviteten til behandlingen. Dette delprosjektet vil benytte «emulating target trial» metodikk som tar sikte på å etterligne randomiserte studier med observasjonelle data. Dette er en metodikk som er vist å gi mer direkte relevant klinisk informasjon, i tillegg til å redusere faren for feil som ofte kan oppstå i sånne typer studier.

Prosjektet baserer seg på en stor kobling av flere nasjonale registre av høy kvalitet, inkludert Kreftregisteret, Legemiddelregisteret og Norsk pasientregister.

Vi vil undersøke:
• Beskrive bruk av nyere brystkreftbehandling, overlevelse hos pasienter behandlet med nyere medikamenter i tillegg til andre helseutfordringer disse pasientene opplever.
• Estimere synergistiske effekter mellom beta-blokkere, statiner og metformin og standard brystkreftbehandling

Samarbeidspartnere
Kreftregisteret
Folkehelseinstituttet

Stipendiat:
Aleksandra Pajovic

Veiledere:
Overlege, PhD Ann Kristin Hansen
Professor Åshild Bjørnerem
Professor Tone Kristin Omsland
Professor Jan-Erik Gjertsen
Overlege, PhD Cato Kjærvik

Bakgrunn og mål
Beinskjørhet og brudd er assosiert med økt sykelighet og dødelighet. Forebyggende behandling er viktig, likevel underbehandles pasienter. Internasjonalt anbefales en Fracture Liaison Service (FLS) der sykepleiere ved ortopediske avdelinger sørger for at bruddpasienter får utredning og behandling av beinskjørhet ved behov for dette. Lav sosioøkonomisk status er assosiert med økt sykelighet, økt risiko for hoftebrudd og økt dødelighet etter hoftebrudd. I denne studien vil vi undersøke om FLS kan redusere sosiale forskjeller i helse. Vi tror dette er mulig fordi FLS gir samme tilbud om utredning og behandling til alle kvinner og menn, uavhengig av utdanning og inntekt, og uten at det behøves noe eget initiativ fra pasientene. Videre vil vi også studere om FLS bidrar til bedre livskvalitet etter å ha gjennomgått et hoftebrudd. Resultatene forventes å komme pasienter til gode i form av bedre helse etter å ha hatt et brudd.

Om prosjektet
Prosjektet baseres på kobling av data fra nasjonale register fra 100,198 kvinner og menn over 50 år som har hatt et beinbrudd fra 2008-2019.

Samarbeid
Prosjektet finansieres fra Helse Nord HF, og er et samarbeid mellom Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, Oslo universitetssykehus, Universitetssykehuset Nord-Norge, Stokmarknes sykehus, Molde sykehus, Haukeland universitetssykehus, Drammen sykehus, Bærum sykehus, Akershus Universitetssykehus, UiT Norges arktiske universitet, Universitetet i Bergen, og Universitetet i Oslo.

Stipendiat:
Frida Igland Nissen

Veiledere:
Overlege, PhD Ann Kristin Hansen
Professor Åshild Bjørnerem

Beinskjørhet er en multifaktoriell tilstand som er svært vanlig og rammer særlig postmenopausale kvinner. Vi har mye kunnskap om risikofaktorer for beinskjørhet og brudd. Likevel mangler vi et godt verktøy for å identifisere de som har høy risiko for å brekke bein. I klinikken er det vanligste verktøyet å måle beintetthet med en DXA-maskin, eller å beregne FRAX-skår for sannsynligheten for å få brudd, som baseres på en kombinasjon av flere kliniske risikofaktorer. Sensitiviteten ved både beintetthetsmåling og FRAX-skår har begrensninger. Målet med dette prosjektet er derfor å undersøke om måling av den tredimensjonale bein-arkitekturen kan bidra til å bedre fastslå hvem som brekker bein. Videre vil vi også studere nærmere sammenhengene mellom fysisk aktivitet, høyde, vekt og tredimensjonal bein-arkitektur. Dette håper vi vil kunne bidra til å gi en bedre forståelse av patofysiologien bak beinskjørhet.

Om prosjektet
Prosjektet baseres på data med måling av tredimensjonal bein-arkitektur fra postmenopausale kvinner i en del-studie av Tromsøundersøkelsen og data fra kvinner i en tvilling-studie i Melbourne, Australia.

Samarbeid
​Prosjektet finansieres av Helse-Nord HF og er et samarbeid mellom Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, Oslo universitetssykehus, Universitetssykehuset Nord-Norge, UiT Norges arktiske universitet og Universitetet i Melbourne, Australia.

Stipendiat:
Camilla Andreasen

Veiledere:
Professor Åshild Bjørnerem​
Professor Tone Kristin Omsland
Førsteamanuensis Cecilie Dahl
Statistiker Torbjørn Wisløff

Beinskjørhet og brudd rammer mange, særlig eldre kvinner, og det er assosiert med økt sykelighet og dødelighet. Forebyggende behandling er viktig, likevel underbehandles pasienter. Det er internasjonalt anbefalt å etablere en Fracture Liaison Service (FLS) der dedikerte sykepleiere ved ortopediske avdelinger sørger for at bruddpasienter får den utredningen og behandlingen av osteoporose som de behøver. I denne studien vil vi undersøke om FLS kan redusere risiko for nye brudd og dødelig. Videre vil vi også studere insidens av underarmsbrudd i Norge. Resultatene forventes å vise redusert risiko for nye brudd og redusert dødelighet. Dette håper vi vil kunne bidra til å fremme bedre helse for pasienter som har gjennomgått brudd, ved å bidra til etablering av FLS som rutine ved ortopediske avdelinger, som kan gi samfunnsøkonomiske besparelser.

Om prosjektet
Prosjektet baseres på kobling av data fra nasjonale register fra 100,198 kvinner og menn over 50 år som har hatt et beinbrudd fra 2011-2019.

Samarbeid
Prosjektet finansieres av de fire regionale helseforetakene, og er et samarbeid mellom Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, Oslo universitetssykehus, Universitetssykehuset Nord-Norge, St. Olavs Hospital, Molde sykehus, Haukeland universitetssykehus, Drammen sykehus, Bærum sykehus, og Universitetet i Oslo.​

​Professor og forsker Oscar Tranvåg

Bakgrunn
Tilgangen til hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester i Norge har tradisjonelt vært universell, bred og raus for nye søkere. Typiske behov hos brukere av tjenestene er å få hjelp til personlig hygiene, påkledning, måltider, bruk av medisiner, samt andre helse- og omsorgrelaterte oppgaver. Etter år 2000 har imidlertid tildelingsprosessen i de fleste kommuner vært preget av økende faglig formell saksbehandling, og beslutningstaking på avstand. Utredningsprosessen har vært gjennomført av én behovsvurderer, og med tildeling av varige hjemmetjenester som det mest vanligste resultatet. I de siste fem årene har det imidlertid i enkelte norske kommuner vært en betydelig endring i hvordan man vurderer nye søkere den første måneden etter søknad om bistand. For å tilpasse tjenestetilbudet til søkernes faktiske personlige behov har noen kommuner utformet en ny modell for intensiv vurdering og oppfølging av søkereres behov hvor en gjør bruk av tverrfaglige vurderings- og oppfølgingsteam – i inntil fire uker. Deretter avgjør teamene om søkeren skal tildeles videre bistand eller ikke; basert på innsamlede data, vurderinger og den innledende oppfølging konkluderer teamet i forhold til hvilken bistand søkeren vil ha behov for fremover. De nye tverrfaglige vurderings- og oppfølgingsteamene vurderes så langt som innovative og lovende av kommunene selv. Bergen kommune har for eksempel beregnet at 38 % av deres nye søkere ikke har behov for langvarige hjemmebaserte tjenester utover den fire uker lange vurderingsperioden. Det er imidlertid ennå ikke gjennomført vitenskapelige studier som undersøker erfaringer med den nye modellen og dens konsekvenser. Det finnes med andre ord ingen forskning på effekter og konsekvenser av denne nye modell for tidlig utredning, intervensjon og tildeling. Prosesser knyttet til tilgang og tildeling av hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester er viktige både for brukere, deres familier, og for helsepersonell som er ansvarlige for å vurdere og definere behovet for offentlige helse- og omsorgstjenester i hjemmet.
Dette doktorgradsprosjektet har et kjønnsperspektiv og vil spesielt undersøke forholdet og spenningene mellom tjenestemottakernes og tjenesteyternes tilnærming til omsorgsbehov, og hvordan vurderings- og oppfølgingsteamet forholder seg til søkernes behov.
Studien vil identifisere effektive og vellykkede komponenter i denne nye modellen for tidlig offentlig intervensjon, og dokumentere kritiske og sårbare elementer i modellen og dens eventuelle uintenderte, uheldige ringvirkninger – slik dette erfares av søkerne, deres familie, og vurderings- og oppfølgingsteamene selv. Studien kan såles bidra til økt kunnskap om hvorvidt denne denne modellen, som tjenesteinnovasjon, kan være en bærekraftig modell som kan møte behovene til nye søkere av hjemmebaserte tjenester. ​

Prosjektets delstudier og forskningsspørsmål
Prosjektet består av tre delstudier med følgende tre forskningsspørsmål – hvor erfaringer og perspektiver hos personer med demens, pårørende, frivillige og frivillighetskoordinatorer blir utforsket.

Delstudie 1
Hvordan erfarer søkerne av hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester, og deres pårørende, å bli møtt med deres helse- og omsorgsbehov umiddelbart etter at vurderingsperioden til de tverrfaglige vurderings- og oppfølgingsteamene er avsluttet – og hvordan opplever de sin egen rolle i utformingen av tjenestetilbudet?
Delstudie 2
Hvordan erfarer søkerne av hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester, og deres pårørende, at deres helse- og omsorgsbehov blir møtt 6-12 måneder etter at den tidlige vurderingsfasen av de tverrfaglige vurderings- og oppfølgingsteamene er avsluttet? Delstudie 3
Hva er de tverrfaglige vurderings- og oppfølgingsteamenes vurderingensgrunnlag når de tar beslutninger om knyttet til søkernes behov for tjenester – og hvordan samarbeider de med søkerne og deres pårørende i denne prosessen?

​Finansiering
Høgskulen på Vestlandet

Samarbeidspartnere
Høgskulen i Bergen
​​Senter for omsorgsforskning vest, Høgskulen på Vestlandet.​​​​​​

Professor og forsker Oscar Tranvåg

Bakgrunn
Andelen eldre i befolkningen øker, og de demografiske endringene stiller statlige myndigheter, kommuner og frivillig sektor overfor nye utfordringer innenfor helse- og omsorgssektoren. De kommunale helse- og omsorgstjenestene vil ikke alene være i stand til å sikre alle hjemmeboende personer med demens en verdig alderdom.
I ulike politiske plandokumenter og strategier trekkes frivilligheten frem i som en viktig ressurs for å øke menneskers trivsel og livskvalitet. Kvalitetsreformen for eldre – Leve hele livet, peker på at de frivillige er betydningsfulle samarbeidspartnere, og det understrekes at velferdsutfordringene ikke er et ansvar det offentlige kan ta alene. Frivillige skal være et supplement til det tilbudet helse- og omsorgstjenestene skal gi, og skal ikke erstatte lovpålagte oppgaver. En utfordring kan likevel være grenseoppgangene mellom det som skal være helse- og omsorgspersonells oppgaver, og det som kan være frivilliges bidrag – i en sektor som er presset på tid og økonomi. Selv om det er store ambisjoner og forventninger til frivillig sektor i eldreomsorgen, herunder i demensomsorgen, så er forskningen på dette temaet svært begrenset i de nordiske land.
Dette doktorgradsprosjektet har et kjønnsperspektiv og vil spesielt undersøke betydningen av frivillig innsats for hjemmeboende personer med demens og deres pårørende, og identifisere hvilke faktorer som henholdsvis fremmer og hemmer utvikling og etablering av en slik frivilling omsorgspraksis.
Studien undersøker hvordan frivillig innsats i hjemmebasert demensomsorg kan tilrettelegges på en best mulig måte, og hvilken nytteverdi frivillig innsats har for personer med demens, deres pårørende og den kommunale demensomsorgen, samt hvilke faktorer som fremmer og hemmer den frivillige omsorgen for hjemmeboende personer med demens.

Prosjektets delstudier og forskningsspørsmål
Prosjektet består av tre delstudier, hvor en gjennom følgende forskningsspørsmål undersøker erfaringer og perspektiver hos personer med demens som mottar frivillig innsats, deres pårørende, frivillige personer, og frivillighetskoordinatorer:
Delstudie 1
Hva er det som motiverer frivillige personer innen demensomsorgen til å påta seg denne rollen – og hva motiverer til å fortsette eller slutte som frivillig? Hvilke erfaringer har frivillige i sin rolle som omsorgsgiver til hjemmeboende personer med demens? Er det særskilte dilemmaer som fremtrer? Hva bidrar til å fremme en god relasjon, og god omsorg, for personer med demens – og hva kan vanskeliggjøre en slik relasjon/omsorg?
Delstudie 2
Hvilke holdninger har hjemmeboende personer med demens til personer som ønsker å påta seg rollen som frivillig? Hvilken rolle kan frivillige ha i dagliglivet til hjemmeboende personer med demens? Hva kjennetegner en god relasjon mellom personer med demens og den frivillige og hvordan kan en slik relasjon utvikles? Hva kan føre til at hjemmeboende personer med demens ikke ønsker å motta tilbud om en frivillig person?
Delstudie 3
Hvilke holdninger har pårørende til hjemmeboende personer med demens til å samarbeide med en frivillig besøksvenn? Hvordan kan frivillige være en støtte til de pårørende i deres livssituasjon? Hvilke forventninger og behov har pårørende til frivillig innsats? Hva bidrar til å fremme et godt samarbeid mellom pårørende og frivillig, og hva bidrar til å vanskeliggjøre et slikt samarbeid?

Finansiering
Verdighetsenteret

Samarbeidspartnere
Universitetet i Bergen
Verdighetsenteret.

Stipendiat:
Silje Malen Andreassen​

Veiledere:
Forsker Katrine M. Owe
Professor II, dr. med Siri Vangen 

Bakgrunn
Fysisk aktivitet i ukompliserte svangerskap innebærer minimal risiko, og har viktige helsegevinster for både mor og barn. Friske gravide kvinner anbefales derfor å være i regelmessig fysisk aktivitet, og det er kjent at fysisk aktivitet i svangerskap kan forebygge flere svangerskapskomplikasjoner, som preklampsi, svangerskapsdiabetes og preterm fødsel. Vi vet derimot ikke om disse helsefordelene av fysisk aktivitet også gjelder for kvinner som er gravide med tvillinger, fordi tvillingsvangerskap er ekskludert fra de fleste studier som undersøker helseeffekter av fysisk aktivitet i svangerskap. Det er viktig å forske på hvordan disse svangerskapskomplikasjonene kan forebygges, og det er nødvendig å avklare hvilken rolle fysisk aktivitet har i tvillingsvangerskap. Det er ikke kjent om fysisk aktivitet øker risikoen for svangerskapskomplikasjoner hos tvillinggravide, eller om det er trygt og gir helsegevinster for mor og barn. 

Om prosjektet
Denne studien baseres på datamateriale fra den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa), som er en nasjonal og prospektiv svangerskapskohort. MoBa har i perioden 1999 til 2008 inkludert over 95 000 mødre, hvor omtrent 3 200 er tvillingsvangerskap. Datagrunnlaget fra MoBa blir koblet sammen med informasjon om svangerskap og fødsel fra medisinsk fødselsregister (MFR). Deltakerne i MoBa har svart på spørreskjema hvor de har rapportert sitt fysiske aktivitetsnivå i uke 17 og 30 i svangerskapet, samt 6 og 18 måneder etter svangerskapet. I uke 17 rapporterte deltakerne også sitt fysiske aktivitetsnivå før svangerskapet. 

Mål
Vi vil forsøke å beskrive det fysiske aktivitetsnivået før, under og etter tvillingsvangerskap, og undersøke om det skjer en endring i det fysiske aktivitetsnivået sammenlignet med enlinggravide. Vi vil også forsøke å identifisere noen prediktorer for fysisk aktivitet i tvillingsvangerskap. Videre vil vi undersøke om det er en sammenheng mellom fysisk aktivitet i tvillingsvangerskap og risiko for preklampsi, preterm fødsel og å føde barn med for lav fødselsvekt i forhold til svangerskapslengde (SGA). Studien vil gi ny kunnskap om fysisk aktivitet i tvillingsvangerskap, og vi tror at vårt prosjekt på sikt kan bidra til at det utarbeides kunnskapsbaserte anbefalinger for et trygt fysisk aktivitetsnivå i tvillingsvangerskap. Det vil være nyttig for både den gravide selv og for helsepersonell som skal gi råd til kvinner som er gravide med tvillinger.

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam via Norske Kvinners Sanitetsforening.

Postdokstipendiat:
​Sukhjeet Bains

​Bakgrunn og mål
Økende sosial ulikhet i helse og etnisk mangfold i Norge understreker viktigheten av bedret kunnskap om ulikheter i bruk av helsetjenester. Norsk helseatlas har tidligere vist uberettiget geografisk variasjon i bruk av gynekologisk helsetjenester i Norge.
Med SEE-Endo-studien ønsker vi å utforske sammenhengen mellom sosial og etnisk bakgrunn på kunnskap om relativt vanlige gynekologiske problemstillinger som endometriose og adenomyose, samt diagnostikk og behandling for disse tilstandene, slik som assistert reproduktiv teknologi og hysterektomi.
Studien tar også sikte på å undersøke bruken av helsetjenester for benigne gynekologiske problemstillinger blant disse pasientene.
Konsekvensene av forsinkelse i diagnose og behandling av disse tilstandene kan være alvorlige og ha langvarig innvirkning på kvinners helse.​

Om prosjektet
Prosjektet består av flere arbeidspakker. I den første arbeidspakken bruker vi spørreskjemaer med tilpasning til norsk sammenheng. I de resterende arbeidspakkene benytter vi koblede registerdata fra det norske pasientregisteret og andre nasjonale registre. Resultatene fra studien kan komme kvinner, par, klinikere, forskere og helsepolitiske beslutningstakere til gode. Resultatene vil kunne gi mer kunnskap om kvinners helsekompetanse innen reproduktiv helse, sammenhengen mellom sosial og etnisk bakgrunn og bruk av helsetjenester for endometriose, adenomyose og infertilitet.

​Finansiering
Postdoktorstipend fra Helse Sør-Øst RHF

Stipendiat:
Maria Fossli

Veiledere:
Professor Hilde K. Brekke, klinisk ernæringsfysiolog, UiO
Forsker, dr. med. Beate Fossum Løland, OUS

Bakgrunn
Kvinner som har født barn har økt risiko for å utvikle hjerte- og karsykdom samt diabetes type 2. Amming har en rekke positive helseeffekter for både mor og barn. For mor ser amming blant annet ut til å forebygge hjerte- og karsykdom og diabetes. Én hypotese er at amming kan redusere risikoen ved å resette kvinnens metabolisme til status før graviditet. Per dags dato har denne hypotesen ikke blitt testet eksperimentelt.
En av tre norske kvinner har overvekt eller fedme når de blir gravide, hvilket utgjør en risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Studier viser også at mange kvinner legger på seg mer enn anbefalt i løpet av svangerskapet, samt har vanskeligheter med å nå før-gravid vekt etter fødsel. Dette gir en økt risiko for utvikling av overvekt eller fedme senere i livet. Tidligere studier gjennomført av vår forskergruppe har vist at et 12 ukers vektreduksjons-program er trygt og effektivt for ammende kvinner med overvekt. Programmets mål er en vektnedgang på 0,5 kg per uke og har i tillegg vist en positiv effekt på blodlipider og fastende insulin.
I løpet av en graviditet øker gradvis nivåene av kolesterol og triglyserider, samtidig med økende grad av insulinresistens. En viss resetting av de metabolske endringene skjer i tiden etter forløsning. Amming kan trolig påskynde og forsterke denne prosessen. Det er uklart om effekten av amming medieres via vektreduksjon. I et forsøk på å skille effekten av amming og vektreduksjon blir deltakerne randomisert til en av fire grupper, der de enten får ammeveiledning, deltakelse i vektprogram, begge intervensjoner eller ingen av de to behandlingene.

Mål
I PhD prosjektet ønsker vi å undersøke om amming fører til endringer i risikomarkører for hjerte-karsykdom og diabetes utover effekten av vekttap hos kvinner med BMI 25-35 før svangerskapet.

Samarbeid
Avdeling for ernæringsvitenskap, UiO og Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning gjennomfører prosjektet i samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for amming.
Øvrige samarbeidspartnere er Cornell University, USA, Göteborgs universitet, Sverige, Örebro läns landsting, Sverige, samt Folkehelseinstituttet.

Stipendiat:
Anja Linde

Veiledere:
Postdoktor Helga Midtbø
Professor Eva Gerdts

Bakgrunn
Revmatologiske og autoimmune sykdommer er hyppigere hos kvinner. Disse sykdommene kjennetegnes ved kronisk inflammasjon, som igjen er forbundet med økt risiko for hjertesykdom. Tidligere studier har vist at biologisk immundempende behandling kan redusere risikoen for utvikling av hjertesykdom.
Subklinisk hjertesykdom gir ingen symptomer, men gir forhøyet risiko for senere utvikling av symptomatisk hjertesykdom. Subklinisk hjertesykdom kan derfor regnes som forløperen til symptomatisk hjertesykdom, men er på dette stadiet reversibelt. Revmatisk sykdom er en uavhengig risikofaktor for utvikling av subklinisk hjertesykdom. Det er fortsatt usikkerhet om hvilke faktorer som er forbundet med utvikling av subklinisk hjertesykdom blant pasienter med inflammatoriske sykdommer, og hvorvidt subklinisk hjertesykdom er reversibelt i denne pasientgruppen. Undersøkelser med tanke på subklinisk hjertesykdom hos denne pasientpopulasjonen er derfor viktig for å forebygge utviklingen av hjertesykdom.

Forskningsspørsmål
Identifisere kliniske risikofaktorer og variabler assosierte med utvikling av subklinisk hjertesykdom hos pasienter med kronisk inflammatoriske sykdommer og hvorvidt behandling med immunmodulerende medisiner reduserer risikoen for utvikling av subklinisk hjertesykdom.

Samarbeid
Finansiering fra Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, ved Oslo universitetssykehus og det regionale samarbeidsorganet i Helse Vest.
Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, og Hjerteavdelingen ved Haukeland universitetssykehus.
Prosjektet blir utført i samarbeid med Hudavdelingen og Revmatologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus.

Stipendiat:
Ingvild Birgitte Refsnæs

Veiledere:
Professor Marianne Wallenius
Professor Stian Lydersen
Postdoktor Carina Skorpen

Prosjektmedarbeidere:
Professor Kjell Åsmund Salvesen
Postdoktor Anna-Birgitte Aga

Bakgrunn
Revmatoid artritt (RA) er en av de mest utbredte inflammatoriske revmatiske sykdommer som rammer kvinner i fertil alder. Både sykdommen og den medikamentelle behandlingen kan påvirke svangerskapet. I denne aktuelle studien som omhandler kvinner med RA, ønsker vi å undersøke i hvilken grad sykdommen er inflammatorisk aktiv i svangerskapet og inntil ett år etter fødsel, og om den inflammatoriske aktiviteten virker inn på risiko for spesifiserte uønskede svangerskapsutfall (preeklampsi, lav fødselsvekt, fødsel før uke 37). Vår hypotese er at inflammasjon i seg selv er en risikofaktor for svangerskapet.

Om prosjektet
PhD prosjektet er basert på det landsdekkende kvalitetsregisteret for svangerskap og revmatiske sykdommer - RevNatus. RevNatus er internasjonalt så langt det mest komplette og tallmessig største svangerskapsregister angående inflammatoriske leddsykdommer med informasjon om kliniske data og medikamentbruk gjennom svangerskapet. Prosjektet vil gjøre bruk av alle inkluderte kvinner med RA i RevNatus. Data i RevNatus er innsamlet via journaldokumentasjon i forbindelse med kontroller ved revmatologisk poliklinikk. Det er 7 tidspunkter for registrering i RevNatus; en registrering før svangerskap, en registrering hvert trimester i svangerskapet, og deretter registrering 6 uker, 6 måneder og 12 måneder etter fødsel. Studien vil også inkludere bruk av data fra Medisinsk fødselsregister (MFR), både ved kobling av RevNatus og MFR data og ved bruk av kontrollgruppe fra generell befolkning.

Mål
- Undersøke hvordan den inflammatoriske aktiviteten ved RA arter seg gjennom svangerskapet og ett år etter fødselen og se på assosiasjoner i forhold til antistoffer, leddskade og medikamentbruk.
- Undersøke om utfallene preeklampsi, lav fødselsvekt og fødsel før uke 37 er assosiert med grad av sykdomsaktivitet hos kvinner med RA, og undersøke mulige assosiasjoner med påviste antistoffer, leddskade og medikamentbruk.
- Tidligere studier har vist økt forekomst av elektive keisersnitt hos kvinner med RA sammenlignet med kvinner i den generelle befolkningen. Vi vil undersøke forekomsten av akutte og elektive keisersnitt hos kvinner med RA og undersøke mulig assosiasjon mellom elektive keisersnitt og grad av sykdomsaktivitet og selvrapportert fysisk funksjon, smerte og mental helse i svangerskapet.

Samarbeidspartnere
Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU
Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatiske sykdommer

Stipendiat:
Christina Hernandez Engelhart

Veiledere:
Professor Ellen Blix
Førsteamanuensis Anne Kaasen
Ass. avdelingsleder/PhD Aase Pay

Bakgrunn
Det finnes to metoder for fosterovervåking under fødsel: 1. Intermitterende auskultasjon (IA), som gjøres ved hjelp av jordmorstetoskop eller håndholdt dopplerutstyr. 2. Kontinuerlig kardiotokografi (CTG), anbefalt for risikofødende. Gjøres ved hjelp av CTG-maskin som registrerer fosterets hjerteslag og rieaktivitet kontinuerlig. Foster-EKG eller -blodprøver brukes som tilleggsmetode. Det er klar evidens for at IA er beste metode ved lavrisikofødsler, da kontinuerlig CTG fører til flere inngrep uten at utfallene hos mor eller barn blir bedre. Norske og internasjonale retningslinjer anbefaler IA ved lavrisiko fødsler, og CTG ved risikofødsler. Klinikere er ofte bekymret for om IA kan oppdage avvik ved fosterlyden i rett tid, som igjen fører til er overbruk av kontinuerlig fosterovervåkning hos lavrisiko kvinner i fødsel, til tross for nasjonale og internasjonale retningslinjer. Denne praksisen kan lede til uhensiktsmessige inngrep og forhindre kvinnene til å bevege seg fritt under fødsel. Ferdigheten rundt bruk av jordmorstetoskop er avtagende hos jordmødre og obstetrikere.

Forskningsspørsmål
1. Hvor nøyaktig kan fosterlydens basalfrekvens, variabilitet, akselerasjoner og deselerasjoner bli oppdaget gjennom IA? En studie som evaluerer nøyaktighet.
2. Enighet mellom klinikere i å vurdere fosterlyden med bruk av IA. En studie som evaluerer pålitelighet.
3. Utforske ferdigheter og erfaringer i bruken av jordmorstetoskop for intrapartum føtalovervåkning. Vi skal gjøre lydopptak av sekvenser av fosterlyder lyttet gjennom jordmorstetoskop og doppler. Jordmødre og leger vil bli bedt om å beskrive fosterlydfrekvensenen, og om å tolke dem som normale, avvikende eller patologiske. Det vil bli gjort «inter-rater-agreement» analyser. Vi vil gjennomføre fokusgruppeintervju av jordmødre for å utforske erfaringer med bruken av jordmorstetoskop. Intervjuene vil bli analysert ved hjelp av innholdsanalyse. Studien vil tilføre viktig kunnskap om IA, - om nøyaktighet og om undersøkelsen kan gjentas med samme resultat.​​​​

Prosjektleder:
Ingvil K. Sørbye​

Bakgrunn
Nylig innvandrede kvinner til Oslo utgjør en større del av de som føder barn enn bare for noen år siden. Tidligere internasjonale og norske studier har vist at innvandrerkvinner fra visse regioner og land har økt sjanse for komplikasjoner i svangerskapet eller for den nyfødte sammenlignet med resten av befolkningen. Mange årsaksfaktorer kan spille inn, slik som mangel på god kommunikasjon mellom brukere og helsesektoren, manglende helsekunnskap og egenomsorg og manglende tilrettelegging av tjenester for en heterogen befolkning. Få studier har studert denne sammenhengen fra brukerne, eller de gravide, sitt perspektiv.

Med forskningsstudien MIPREG ønsker vi å fylle nettopp dette kunnskapsgapet ved å bruke nylig innvandrede gravides egne erfaringer og opplevelser fra møte med svangerskaps- og fødselsomsorgen i Oslo.

Om prosjektet
Studien består av flere faser. I første fase vil vi bruke fødsels- og innvandringsregistre til å gjøre opp status for hvordan uheldig svangerskapsutfall for mor og barn varierer etter hvor mor selv er født. I andre fase vil vi intervjue 400 nylig innvandrede kvinner etter fødsel for å få vite hvordan de opplevde svangerskapsomsorgen i Norge. Vi vil også intervjue fødselshjelpere både ved helsestasjoner i Oslo og på tre fødeavdelinger om hvordan svangerskapsomsorgen er tilpasset en uensartet befolkning. Basert på kunnskapen som erverves fra de to første studiene, vil vi designe en intervensjon der 200 nylig innvandrede kvinner er målgruppen for tiltak i svangerskapet som strekker seg fra ekstra tid ved første konsultasjon hos jordmor/lege, bedre dekning av tolkebehov og bedre informasjon til kvinnene ved bruk av interaktiv «app» med audiovisuell informasjon på flere språk. Det endelige formålet med studien er å bedre svangerskaps- og fødselsomsorgen for nylig innvandrede kvinner i Oslo.

Samarbeidspartnere
Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse, Fødeavdelingene ved OUS og AHUS og Oslo Kommune Helseetaten.

Stipendiat:
Ingrid Langen

Veiledere:
Postdoktor Ingvil Krarup Sørbye   
Professor, dr med Guttorm Haugen
Overlege, dr med Mette-Elise Estensen

Bakgrunn
Hjertesykdom er nå en av de viktigste årsakene til mødredødelighet i industrialiserte land. Flere med medfødte hjertefeil vokser opp til reproduktiv alder, fødepopulasjonen er eldre med mer ervervede hjertesykdommer, og økt innvandrerpopulasjon gir flere gravide med udiagnostisert hjertesykdom. Blant pasienter med hjertesykdom er det økt forekomst av redusert fostervekst, prematur fødsel og svangerskapsforgiftning. Vi vet lite om svangerskap og fødsel i denne gruppen, og det trengs mer kunnskap om hvilken risiko et svangerskap utgjør for kvinner med hjertefeil, og også om hvordan mors hjertesykdom påvirker fosteret.

OUS Rikshospitalet har nasjonal behandlingstjeneste for hjertesyke gravide og det er etablert et kvalitetsregister for maternelt og føtalt utkomme blant kvinner med hjertesykdom.
Fra 2018 er det inkludert 180 kvinner i to longitudinelle prospektive studier, og det er også en historisk kohort på rundt 900 kvinner fra 2003.

Mål
• Å kartlegge fostervekstkurve hos hjertesyke gravide og eventuelle avvik fra nasjonale fostervekstkuver.
• Å kartlegge endring av de angiogenetiske markørene sFlt-1 og PlGF gjennom svangerskapet hos hjertesyke og vurdere prognostisk verdi i denne pasientgruppen.
• Å se på assosiasjonen mellom hjertesykdom og hypertensive svangerskaps-komplikasjoner

Samarbeidspartnere
Internt samarbeid OUS: Nasjonal behandlingstjeneste for hjertesyke gravide, Avd. for medisinsk biokjemi, Fondsstiftelsen.
Eksternt samarbeid: Foreningen for Hjertesyke Barn.

Postdoc stipendiat:
Åse Ruth Eggemoen

Bakgrunn
Vitamin D blir produsert i huden ved soleksponering, og sol er hovedkilden til vitamin D-tilførsel til mennesker, mens noe tilføres også i kosten via fet fisk, eggeplomme, tran og vitamin D-beriket mat. Den beste indikatoren for vitamin D-status er serum-25hydroxyvitamin D [25(OH)D]. Total 25(OH)D inkluderer 25(OH)D bundet til vitamin D-bindende protein (DBP) og albumin, samt fri fraksjon av 25(OH)D. Noen studier indikerer at andre etniske grupper, primært afro-amerikanere, kanskje ikke har vitamin D-mangel på tross av lav total 25(OH)D hvis biotilgjengelig (fri fraksjon og albumin-bundet) er adekvat. Denne hypotesen er støttet av at det er ulike gener som koder for vitamin D-bindende protein, vitamin D-reseptor og enzymer involvert i vitamin D-metabolismen i ulike etniske grupper. Det er ikke avklart om definisjonen av vitamin D-mangel er ulike i ulike etniske grupper. I tillegg er det ikke konsensus om definisjon av vitamin D-mangel, spesielt ikke i svangerskap. I kliniske retningslinjer er det ingen klar definisjon av optimal vitamin D-status i løpet av et svangerskap, og det er ikke anbefaling om hvordan vitamin D-mangel skal behandles i svangerskap.

Mål
Prosjektet vil gi ny kunnskap om vitamin D metabolismen i ulike etniske grupper og bidra til en bedre forståelse av sann vitamin D-mangel, både i svangerskap og postpartum. Metode Prosjektet vil bruke data fra STORK Groruddalen-studien; en populasjonsbasert studie av 823 friske gravide kvinner fra tidlig svangerskap til 3 måneder post-partum. Groruddalen har en multietnisk populasjon og 59% av kvinnene hadde ikke-vestlig etnisitet. Vitamin D-mangel, målt som 25(OH)D < 50 nmolUL, var utbredt blant de gravide kvinnene; ca 80% av kvinnene fra Asia og Afrika hadde vitamin D-mangel, men også 20% at etnisk norske kvinner hadde mangel. Vitamin D-bindende protein, direkte målt fri fraksjon av 25(OH)D og beregnet biotilgjengelig 25(OH)D i ulike etniske grupper samt genetiske varianter av vitamin D-bindende protein er sentrale parametere for å besvare forskningsspørsmålet.

Samarbeidspartnere
Avd. for allmennmedisin, institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Hormonlaboratoriet, Avd. for laboratoriemedisin, Oslo universitetssykehus
Professor Anne Karen Jenum, prosjektleder for STORK Groruddalen studien
Professor Kåre I. Birkeland, leder av studiens biobank

Stipendiat:
Kristin Helene Skullerud

Veiledere:
Forsker Anne Lise Helgesen
Professor Petter Gjersvik
Professor Erik Qvigstad

Bakgrunn
Genitale erosiv lichen planus (GELP) er en kronisk, autoimmun og arrdannende sykdom i underlivet. Den rammer vanligvis kvinner fra 50-60 års alder og gir smertefulle sår i vulva og anatomiske endringer inkludert sammenvoksning av vagina, med daglige plager, redusert livskvalitet og seksuell funksjon. Det foreligger lite forskning på GELP og behandlingsmulighetene er utilfredsstillende. Prosjektet er en utprøving av en mulig ny behandling for hud-/slimhinnesykdommen genital erosiv lichen planus og en kartlegging av livskvalitet og seksualfunksjon hos disse pasientene. Vi vil gjennomføre en randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert studie for å måle effekt og sikkerhet ved behandling med apremilast hos kvinner med moderat til alvorlig GELP. Apremilast er en fosfodiesterase 4 (PDE4)-hemmer med immundempende effekt som brukes ved psoriasis og psoriasis artritt.

Målsetning
• Måle effekt og bivirkninger av apremilast hos kvinner med moderat til alvorlig GELP
• Måle livskvalitet og seksuell funksjon ved GELP
• Immunhistokjemiske målinger i vev ved GELP

Samarbeidspartnere
Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse
Gynekologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus (Vulvapoliklinikken)
Olafiaklinikken, Oslo Universitetssykehus   
Amgen

Stipendiat:
Silje Pettersen

Veiledere:
Postdoktor Lill Trine Nyfløt
Professor II, dr. med Siri Vangen

Bakgrunn
Blødning under fødsel er en alvorlig komplikasjon. Globalt er dette den hyppigste årsaken til mødredødelighet. I Norge er det få kvinner som dør av blødning under fødsel, men tilstanden kan ha mange alvorlige komplikasjoner, som for eksempel nyresvikt, depresjon og alvorlig anemi. De siste årene har det vært observert en økende forekomst av blødning under fødsel i høyinntektsland. I Norge har forekomsten av alvorlig blødning (over 1500 ml) tidligere vært estimert til ca. 1 % (Medisinsk Fødselsregister). I denne studien har vi funnet en betydelig høyere forekomst på 2,5 % av alle forløsninger. Morkakekomplikasjoner har forårsaket betydelig flere tilfeller av alvorlig blødning enn det som er beskrevet i tidligere registerstudier.

Om prosjektet
Dette prosjektet er en kasus-kontroll studie som har inkludert kvinner med alvorlig blødning under fødsel (over 1500 ml eller behov for blodtransfusjon) over en 4 års periode (2008-2012) ved fødeavdelingene på OUS og Drammen. Det er inkludert over 3000 kvinner i studien. Vi vil undersøke hvordan igangsettelse av fødsel og bruk av ristimulerende medisiner under fødselen påvirker risikoen for alvorlig blødning. Vi ønsker å se nærmere på blødningene som er forårsaket av morkakekomplikasjoner; med spesielt fokus på hva som kjennetegner disse kvinnene og hva slags komplikasjoner de får. Videre vil vi se nærmere på komplikasjoner etter livreddende kirurgiske inngrep, som fjerning av livmor.

Mål
Hovedmålet med studien er å forebygge død og alvorlige komplikasjoner som følge av alvorlig blødning under fødsel. Vi vil finne ut om bruken av ristimulerende midler under fødsel kan endres for å redusere antallet av alvorlige blødninger. Videre vil en bedret identifikasjon av kvinner med risiko for morkakekomplikasjoner, kunne bidra til at kvinnene kan få en bedre oppfølging og behandling i svangerskapet og under fødselen. I tillegg ønsker vi å undersøke om det er forhold ved pasientenes risikoprofiler eller elementer ved behandlingen som er gitt ved alvorlige blødninger, som kan forklare hvorfor noen får mer alvorlige komplikasjoner enn andre. Med denne kunnskapen kan man forebygge og behandle alvorlige blødninger bedre og dermed redusere antall kvinner som får alvorlige komplikasjoner.

Prosjektet skal se på betydningen av kjønnsforskjeller i sykelighet og i bruk av legemidler mot osteoporose.

Stipendiat:
Solvor Riska

Veiledere:
Seniorforsker Kristin Holvik
Førsteamanuensis Tone K Omsland

Bakgrunn
Osteoporose, beinskjørhet, er en sykdom som rammer kvinner oftere enn menn, og forekomsten øker sterkt med alderen. Har man osteoporose står man i fare for lavenergibrudd med påfølgende fall i funksjonnivå og helse, og økt risiko for død. Hvert år skjer det ca. 9 000 hofte- og 15 000 håndleddsbrudd i Norges befolkning over 50 år, og ca. 140 000 kvinner og 90 000 menn i befolkningen over 50 år har brudd/sammenfall i en eller flere ryggvirvler. <7br> ​Norge er det landet i verden med høyest forekomst av hoftebrudd, og 70 % av hoftebruddpasientene er kvinner. I gjennomsnitt er kvinnelige førstegangs-hoftebruddspasienter 81,4 år gamle, og mannlige 78,7 år gamle. Selv om mennene er yngre når de får sitt hoftebrudd, står de i større fare for å dø i det påfølgende året. Blant menn i Norge er én av tre døde innen ett år etter hoftebrudd, mens én av fem kvinner dør innen ett år. <7br> Er dette fordi menn som har fått osteoporose alt i alt har dårligere helse enn sine kvinnlige motparter?

Hoftebrudd kan forebygges, og osteoporose kan behandles, ved blant annet trening, bedret ernæring, fallforebyggende tiltak og bruk av legemidler med antiosteoporotisk effekt. Den vanligste typen av disse legemidlene i Norge er bisfosfonater.
Det er vist i flere studier at disse legemidlene reduserer risikoen for et gjentatt brudd. En studie har likevel vist at kun 17 % av norske kvinner og 5 % av norske menn fikk legemidler mot osteoporose i året etter et hoftebrudd. Er det muligens underbehandling av osteoporose i Norge?

Mål
Vi har mål om å få svar på disse spørsmål:
•Er kvinnelige hoftebruddpasienter i bedre helse enn mannlige, når man ser på antall og fordeling av komorbide diagnoser?
•I hvilken grad medierer komorbiditet kjønnsforskjellen i dødelighet etter hoftebrudd, når komorbiditet måles ved antall/fordeling av diagnoser, og ved spesifikke tilstander så som kardiovaskulær sydkom?
•Er bruk av antiosteoporosemidler assosiert med:
◦redusert insidens av hoftebrudd i norske kvinner og menn?
◦redusert dødelighet i norske kvinner og menn, generelt og etter hoftebrudd?

Material og metode
I databasen Norhip, et resultat av forskningssamarbeidet Norepos (Norwegian Epidemiologic Osteoporosis Studies), finnes informasjon om alle hoftebrudd i Norges befolkning fra 1994 til 2013.
Norhip inkluderer mer enn 188 000 hoftebrudd, hos mer enn 167 000 personer.
Fra 2008 ble data om hoftebruddpasienter hentet fra Norsk pasientregister (NPR), som da var opprettet. Norhip-dataene er koblet til Folkeregisteret.
For å kunne se på bruk av antiosteoporosemidler er dataene koblet til Reseptregisterert, hvor alle forskrivninger av legemidler registreres. Reseptregisterert ble opprettet i 2004.

Bruk av menopausal hormonterapi (MHT) er assosiert med både økt og redusert risiko for ulike former for kreft, blant annet bryst-, eggstokk-, endometriekreft (økt risiko) og tykk- og endetarmskreft (redusert risiko).

Forsker:
Nathalie C. Støer
Iqbal al-Zirqi

I 2002 ble de første resultatene fra en stor randomisert amerikansk studie, Women’s Health Initiative, publisert. Denne studien viste økt risiko for brystkreft blant kvinner randomisert til MHT behandling. Resultatene fra studien skapte naturlig nok frykt blant kvinner og klinikere, og bruken av MHT stupte de neste årene.

Etter de første WHI-resultatene ble publisert i 2002 er det gjennomført en rekke studier for å få mer kunnskap om risikoestimater og årsaksmekanismer. Summen av disse studiene viser et nyansert bilde, der risikoen varier med type MHT, dose, administrasjonsvei og varighet av behandling. I tillegg har studier rapportert om både økt og redusert risiko for andre kreftformer enn brystkreft. Mange av disse studiene er gjennomført i land hvor både type og dose er forskjellig fra det som brukes i Norge. Vi mangler derfor god kunnskap om risiko for ulike krefttyper ved bruk av MHT i Norge.

Et stort antall kvinner har redusert livskvalitet grunnet plager i forbindelse med overgangsalder. Samtidig kvier mange kvinner seg for å bruke MHT. Valget om å starte med MHT behandling er derfor en kost/nytte vurdering, som vil variere fra kvinne til kvinne. Gode og detaljerte studier basert på norske data vil kunne hjelpe klinikere og kvinnene selv med denne vurderingen.

Dette prosjektet har som primær målsetting å finne ut i hvilken grad bruk av MHT påvirker risikoen for kreft, med spesielt søkelys på bryst-, eggstokk- og endometriekreft.
Prosjektet baserer seg på en kobling av flere landsdekkende kvalitetssikrede norske registre, blant annet Kreftregisteret og Legemiddelregisteret.

Vi vil undersøke:
• Risiko for brystkreft hos kvinner som bruker MHT, avhengig av type, administrasjonsvei og varighet.
• Risiko for eggstokkreft hos kvinner som bruker MHT, avhengig av type, administrasjonsvei og varighet.
• Risiko for endometriekreft hos kvinner som bruker MHT, avhengig av type, administrasjonsvei og varighet.
• Risiko for andre kreftformer hos kvinner som bruker MHT.

Samarbeidspartnere
Kreftregisteret
Folkehelseinstituttet​

Prosjektet ønsker å gi ny kunnskap om kvinner som rammes av vedvarende bekkenleddssmerter etter fødselen, både i forhold til livsstilsfaktorer, arbeidsliv og mental helse.

Forsker:
Katrine Mari Owe

Prosjektgruppe:    
Professor II Siri Vangen    
Professor Malin Eberhard-Gran    
Forsker Elisabeth K. Bjelland

Bakgrunn
Svangerskapet karakteriseres av en rekke fysiologiske, psykologiske og biomekaniske endringer, og kan være en periode med økt risiko for å utvikle muskel-skjelett plager som smerter i korsryggen og bekkenrelaterte smerter. Nesten alle gravide kvinner opplever smerter og ubehag i muskel-skjelettsystemet i større eller mindre grad. Mer enn to tredjedeler rapporterer ryggsmerter mens om lag en femtedel rapporterer bekkenleddssmerter i svangerskapet. Vi vet fortsatt lite om årsakene til bekkenleddssmerter i svangerskapet. For de fleste forsvinner plagene like etter fødsel, men en del kvinner opplever likevel vedvarende smerter også etter fødsel. Vi vet lite om prognosen for disse kvinnene på lengre sikt og i hvilken grad det påvirker yrkesdeltakelse og sykemelding, samt livsstilsfaktorer som fysisk aktivitet, overvekt og røyking. Det er også lite kunnskap om langtidseffekten av vedvarende bekkenleddssmerter for kvinnens mentale og reproduktive helse.

Om prosjektet
Prosjektet er basert på data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) og vil koples til Medisinsk fødselsregister. Smerter i bekkenet er målt ved hjelp av spørreskjema både under svangerskapet og etter fødsel. Fysisk aktivitet er målt ved hjelp av spørreskjema to ganger i svangerskapet og frem til 36 måneder etter fødsel. Informasjon om svangerskapet og kvinnens reproduktive helse er hentet fra Medisinsk fødselsregister samt fra flere spørreskjemaer under og etter svangerskapet. Kvinnene ble inkludert i svangerskapsuke 17 og er fulgt opp til barna er 3 år. Det gir en unik mulighet til å studere langtidseffekter av bekkensmerter hos disse kvinnene.

Mål
•Undersøke sammenhengen mellom fysisk aktivitet i svangerskapet og bekkenleddssmerter etter fødsel.
•Undersøke i hvilken grad arbeidsrelaterte faktorer i svangerskapet påvirker risikoen for vedvarende bekkenleddssmerter etter fødsel.
•Gjennomføre en oppfølgingsstudie av kvinner med vedvarende bekkenleddssmerter i forhold til livsstil og mental helse.

Prosjektet vil på ulike måter undersøke sammenhengen mellom bekkenleddssmerter i svangerskapet og etter fødsel, og mors livsstil, sykefravær og mentale helse.

Samarbeidspartnere
Nasjonalt folkehelseinstitutt, Avdeling for psykosomatikk og helseatferd, og Forskningssenteret ved Akershus universitetssykehus.

Har mødre som har fått barn ved hjelp av assistert befruktning økt risiko for kreft?

Forsker:
Marte Myhre​

Prosjektleder:
Seniorforsker Ritsa Storeng

I løpet av de siste tretti år har etterspørselen og bruken av assistert befruktning økt. Teknologien har gjort store fremskritt på dette området siden det første IVF barnet, Louise Brown, ble født i Storbritannia i 1978, og omlag 3 % av alle barn som fødes i Norge er født ved hjelp av assistert befruktning.

Hormonbehandlingen ved assistert befruktning, kontrollert ovarial hyperstimulering (COH), har som mål å modne flere enn en eggcelle for å øke mulighetene til befruktning.
Tidligere ble stimulering utført med medikamentet klomifensitrat. På slutten av 1980 tallet begynte man å bruke GNRH analoger i kombinasjon med human menopausal gonadotropin (HMG) eller follikkel stimulerende hormon (FSH), human choriongonadotropin (HCG) samt progesteron ved COH. Uavhengig av type hormonstimulering, eksponeres kvinnene for høyere nivåer av hormoner enn det som er fysiologisk og østrogen- og progesteronkonsentrasjoner i kroppen øker.
Det er utført mange epidemiologiske studier for å undersøke om kvinner som behandles for infertilitet har en økt kreftfare især i bryst, eggstokk, cervix eller uterus. Enkelte studier indikerer at denne behandlingen kan øke risikoen for enkelte kreftformer, men resultatene er ikke entydige. Det er ingen norske studier som har fokusert på denne problematikken, og siden det er stor variasjon i fertilitetsbehandling internasjonalt, er det nødvendig med nasjonale studier.
Hensikten med denne studien er å undersøke om fertilitetsbehandling med hormonstimulering og in vitro fertilisering (IVF) gir økt kreftrisiko hos kvinnene og hos barna født ved hjelp av IVF. Studien gjøres som en registerstudie med den norske befolkningen som utgangspunkt.

Vi vil undersøke:
•Forekomst av bryst og gynekologisk kreft hos kvinner som har fått IVF behandling, både kvinner som har fått barn og kvinner som har fått hormonbehandling men ikke har fått barn.
•Forekomst av kreft totalt, samt for kreftformene melanom, kolorektal og thyroidea, hos kvinner som har fått IVF behandling. Dette for både kvinner som har fått barn og kvinner som har fått hormonbehandling men ikke har fått barn.
•Forekomst av kreft hos barn som er født etter IVF behandling.

Samarbeidspartnere
Kreftregisteret, Nasjonalt Folkehelseinstitutt og National Cancer Institute, NIH, USA.

Prosjektet vil gi kunnskap om insidens, risikofaktorer og utfall av uterusruptur gjennom førti år i Norge.

Prosjektleder:
Iqbal Al-Zirqi

Bakgrunn
Uterusruptur er en sjelden komplikasjon ved fødsel som er forbundet med alvorlige komplikasjoner for både mor og barn. Uterusruptur er definert som revning av lag av uterusveggen ved fødsel. Dette kan være partiell revning hvor serosa eller fosterhinner er intakt (ikke katastrofal) og komplett ruptur, hvor alle lag er revnet, med eventuelt funn av barnet utenfor uterus (katastrofal). Keisersnitt (KS) er den viktigste risikofaktor for uterusruptur. Ettersom KS-raten er økende på verdensbasis, øker også antall mødre med tidligere KS med høyere risiko for uterusruptur. Imidlertid har risikoen for ruptur medført en dramatisk nedgang i fødselsforsøk etter tidligere KS. Forandringen i vår praksis med induksjon og stimulering av fødsel kan bidra til økning i uterusruptur, både hos kvinner med og uten tidligere keisersnitt.

Om prosjektet
Dette er et postdoc prosjekt fra 2011-2018. Prosjektet er ferdig analysert, men publiserer stadig artikler.
Prosjektet består av en epidemiologisk populasjonsbasert studie som bruker data fra både Medisinsk Fødselsregister (MFR) fra 1967-2008 og pasientjournaler (for de med diagnosen uterusruptur). Både partiell og komplet uterusruptur er studert. Uterusruptur undersøkes hos kvinner både med og uten tidligere KS. Prosjektet vil gi kunnskap om utviklingstrenden av uterusruptur insidens, risikofaktorer og utfall i Norge gjennom årene.

Mål
•Validering av uterusrupturdiagnose i MFR med pasientjournaler som «gullstandard».
•Å undersøke utviklingstrenden for uterusruptur insidensen i Norge, og utfallet for mor og barn som følge av rupturen, gjennom årene.
•Å undersøke risikofaktorer for alvorlig utfall hos mor og barn etter uterusruptur.
•Å undersøke risikofaktorer for uterusruptur hos kvinner med og uten tidligere KS, med fokus på fødselsinduksjonsmetode, i tillegg til demografiske faktorer hos kvinner og antall tidligere KS eller andre operasjoner på uterus.
•Å beskrive uterusruptur før fødselsstart i Norge gjennom 41 år.

Prosjektet er den første som undersøker alle kvinner registrert i Norge både i MFR og på sykehus. Det utgjør den største databasen på verdensbasis for en sjelden komplikasjon som uterusruptur i et utviklet land. Resultater skal gi mer nøyaktig svar på mange spørsmål, som for eksempel den aktuelle risiko for uterusruptur med bruk av enkelte induksjonsmetoder, eller forskjellig fødselsstart hos kvinner med tidligere KS.

Samarbeidspartnere
Lisa Forsén, MSc, PhD, Statistikker og seniorforsker, Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Oslo
Anne Kjersti Daltveit, dr.philos, Professor og forsker, Universitet i Bergen; Medisinsk Fødselsregister, Bergen, Nasjonalt Folkehelseinstitutt.

Dør mor under svangerskap og fødsel i Norge i dag?

Prosjektleder:
Siri Vangen

Postdoc stipendiat:
Lill Trine Nyfløt

Bakgrunn
Det er alltid en stor tragedie når en kvinne dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. Kvinnene som dør er unge og etterlater seg ofte andre små barn. De fleste mødredødsfall skjer i utviklingsland, men også i Norge dør det kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel hvert år. Forekomsten måles i antall døde kvinner pr. 100 000 levende fødte barn og kan sammenlignes verden over. Til tross for at både svangerskapsomsorgen og fødselshjelpen i vestlige land i dag er meget god, er antallet mødredødsfall allikevel økende. Det er i tillegg påvist stor underrapportering av mødredødsfall i disse landene. Antallet mødredødsfall i et land er et godt kvalitetsparameter på den helsehjelpen som ytes i forbindelse med svangerskap og fødsel. Nøyaktige estimater i kombinasjon med detaljert gjennomgang av alle mødredødsfall er viktig for å kunne forebygge slike alvorlige hendelser i framtiden. Ved å klassifisere årsaken til hvert dødsfall og evaluere behandlingen som ble gitt, vil man kunne utarbeide forslag til viktige forbedringer i svangerskapsomsorg og fødselshjelp. På denne måten kan mødredødsfall forbygges enda bedre i fremtiden.

Om prosjektet
Vi har samlet informasjon om alle mødredødsfall i Norge etter 1995 ved hjelp av registerkoblinger mellom Medisinsk fødselsregister, Dødsårsaksregisteret og pasientregisteret (fra 2009). I tillegg mottar vi direkte informasjon fra fødeavdelingene i hele Norge. Identifisering av dødsfall skjer forløpende og nye dødsfall evalueres årlig. Opplysninger om kvinnene som er døde blir avidentifisert. Deretter blir hvert enkelt dødsfall gransket av en gruppe bestående av gynekologer, jordmødre, kardiolog, patolog og anestesilege. Dødsårsaken identifiseres og all behandling evalueres nøye i denne prosessen. Til slutt utarbeides forslag til forbedringspotensialer og kliniske anbefalinger. I tillegg analyseres materialet for å påvise eventuelle trender.

Mål
Det overordnede målet med studien er å forbygge mødredødsfall i fremtiden. Vi ønsker å utarbeide nøyaktige estimater på antallet kvinner som dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. I tillegg ønsker vi å påvise årsaken til at disse kvinnene døde og suboptimale faktorer i behandlingen. Målet er å formidle læringspunkter og anbefalinger gjennom foredrag og vitenskapelige artikler og bidra til at det kan gjøres nødvendige forbedringer i både nasjonale og internasjonale retningslinjer for svangerskapsomsorg og fødselshjelp.

Samarbeidspartnere
Den norske auditgruppe på mødredødsfall, Norsk gynekologisk forening, Nordic Maternal Mortality Group, Medisinsk Fødselsregister (MFR), Norsk pasientregister (NPR), Dødsårsaksregisteret.

  ​​